En alt for sein avslutning på turen

Da synes jeg det var på tide å skrive en ordentlig avslutning til denne bloggen. De siste dagene av oppholdet ble brukt til å tilbringe så mye tid som mulig med vennene våre, og det ble derfor lite tid til bloggskriving. I tillegg var det vanskelig å tvinge Suzanne til å skrive noe, og det var kjedelig å skrive alt selv. Og da vi kom hjem så gikk det rett i glemmeboka ettersom jeg heller ville bruke tiden min til å sove et døgn før skolestart.

Etter campingturen dro vi som sagt til Nablus igjen, etter å ha sovet så mye som mulig, og Nablus var, som alltid, fantastisk! Da vi kom tilbake dro Suzanne og gjengen på bowling. Jeg var sliten og valgte å bli hjemme for å sove. Palestinerne hadde visst aldri bowlet før, men de lærte fort!

En annen kveld dro vi til en bar, hvor vi pratet, koste oss og spilte ulike kortspill og Yatzy. På hjemveien krevde jeg at vi skulle kjøpe med gassballonger, så da fikk jeg to. Under Ramadan er det jo masse festligheter på kveldene, og gassballonger finner man på hvert gatehjørne. Jeg så til og med en slange den ene kvelden, men turte ikke klappe den i tilfelle den var giftig. Uansett, våre palestinske venner har aldri lagd morrostemme med helium, så det skulle prøves ut. Det endte med latterkrampe etter latterkrampe på kjøkkengulvet, og et par videoer som jeg vil vurdere som «ikke passende» for bloggen.

Vi skulle reise hjem til Norge natt til lørdag, og fredag morgen dro jeg til Tel Aviv for å besøke ei israelsk venninne, Maya. Jeg møtte henne også en kort tur under praksisen, og så virkelig frem til å se henne igjen. Vi dro først innom et kjøpesenter for å få tak i noen ting jeg trengte, så dro vi for å spise på en kosher restaurant. GOD MAT! Jeg spiste noe jeg ikke husker hva heter, men det var noe egg og tomatgreier med et tradisjonelt brød med en snurrevipp på den ene enden. Namnam.

Etterpå dro vi til en Kibbutz hvor en venninne av Maya bodde. En kibbutz er, slik jeg forstår det, en slags kommunistisk liten landsby med kollektiv økonomi, altså felles økonomi. Venninnen til Maya fortalte at alle barn over 11 år(om jeg ikke husker feil) jobber 200 timer «gratis» i året frem til de drar i militæret, for å hjelpe kibbutzen. Hva slags arbeid de gjør kan variere fra dag til dag, og uke til uke, og bestemmes av en koordinator. Mange kibbutzer baserer seg på landbruk, og selger ulike produkter til staten. Den kibbutzen jeg besøkte hadde kyr, og jeg fikk sett en kalv bli født! Jeg har en liten greie for gårder, landbruk og gårdsdyr, så jeg syntes det var veldig artig at en miniatyrkalv prøvde å spise opp tskjorta mi. Vi badet også i det kollektive bassenget, og jeg syntes det var veldig rart å komme fra det konservative Ramallah hvor man må dekke til knær og skuldre, og til liberale Israel hvor jeg plutselig kunne gå rundt i bikini. Jeg følte meg faktisk litt naken. Men det gikk fort over. Jeg har nemlig vært badenymfe siden jeg ble født.

På kvelden dro vi hjem til Maya, og etter et par timer med søvn var det klart for familiemiddag. I Israel, og spesielt for jøder, er det vanlig å ha en stor familiemiddag på fredager. Moren til Maya hadde tilberedt masse fantastisk mat, og det var en virkelig koselig kveld. Tanten til Maya kom også på besøk, så det var fem ansikter rundt middagsbordet. Selv om jeg ikke hadde møtt resten av familien til Maya tidligere, følte jeg meg veldig inkludert, og vi snakket mye om Norge, politikk og menneskesyn. Det var fascinerende å høre på faren til Maya, og jeg satt virkelig pris på ærligheten og åpenheten hans. Den middagen gjorde at jeg følte jeg forsto litt bedre begge sider av Palestina/Israel-konflikten. Jeg har blitt oppdratt til å tenke at det alltid finnes flere sider av en sak, og jeg har aldri kunnet forstå Israels side tidligere(noe som har vært ganske frustrerende). Ikke misforstå, jeg står fortsatt fast på hvilken side jeg støtter mest, men det er beroligende å kunne forstå Israels side litt bedre. Uten forståelse for begge sider kan det aldri bli fred, tror jeg.

Så: etter en fantastisk middag med alt for mye god mat rullet jeg inn på rommet til Maya for å pakke tingene mine. Ved midnatt kjørte Maya meg til flyplassen, hvor jeg møtte Suz og kameraten hennes, Eirik. Så måtte vi vente litt på å få gå gjennom sikkerhetskontrollen. Det tok jo sin tid, og jeg er ganske sikker på at de tok med datamaskinen min uten lov for å sjekke den for uheldige bilder o.l. men jeg orket ikke gjøre noe med det. Dessuten fikk jeg prøve bodyscanneren! HURRA! Skulle ønske jeg fikk en utskrift av bildet mitt, men jeg tror ikke det er lov. Eller mulig. Suzanne brukte selvfølgelig ekstra lang tid, fordi det er sånt Suzanne gjør, og så dro vi av gårde til gaten hvor vi fikk høre på skrikende unger i to timer eller noe før vi gikk på flyet. Litt etter vi kom hjem gikk det opp for Suzanne at hun hadde glemt keramikktingene sine på toget. Yey.

Nå, to måneder etterpå, har det virkelig gått opp for meg hvor fantastisk palestinsk mat faktisk er. Det finnes ikke god hummus i Norge, og ikke gode falafler heller. Men mest av alt savner jeg de fantastiske vennene våre som gjorde ferieturen vår så super! Familien «min», som var så entusiastiske da jeg kom på besøk, de ansatte på senteret i Nablus som tuller og fjaser dagen lang og alltid får meg til å le, og vennene våre som holdt ut med oss i to uker som dro oss med på uforglemmelige campingturer og krydderfabrikker og familiebesøk og alt mulig rart. Pass på: snart er jeg tilbake! Dere blir nok aldri kvitt meg helt. Hoho.

Ane

Tilbakers i Nablus

På lørdag dro vi tilbake til Nablus! Vi bodde to netter på gjestehuset hvor vi bodde under praksisen, og det var koselig(og litt rart) å være tilbake igjen. Da vi kom frem tok vi en runde i sentrum, og ble vist rundt av Nablus’ beste guide (altså en av vennene våre). Det er som å trykke på en knapp så prater han som en foss om alt som har skjedd rundt omkring opp igjennom tidene. Vi var innom krydderfabrikken hvor jeg og Suz hamstret shawerma-krydder og maramia.

 

Så var vi innom en såpefabrikk som jeg dessverre ikke har noen bilder fra, men jeg kjøpte i hvert fall fire stk. olivensåpe. Etter omvisningen der dro vi opp til samaritanerne (ja, de gode samaritanerne), som bor på et av fjellene over Nablus. Der koste Suzanne seg med å stå på steiner og veive med armene.

 

Og vi ble igjen sjokkert over hvor stappa Balataleiren faktisk er:

 

På kvelden dro jeg tilbake til familien min og spiste frokost, selv om jeg bare hadde fastet littegranne. MASSE utroolig god mat, og veldig godt selskap! 🙂

 

De trekantgreiene og suppa var mine favoritter. Og å sitte på gulvet og spise. Det er undervurdert hjemme i Norge. Vi pratet og fjaste, og jeg lekte litt med ungene før vi dro for å besøke besteforeldrene til barna. De har kyr hjemme, og det syntes jeg var veldig spennende, så jeg fikk mast meg til et besøk.

 

Jeg skulle egentlig bli med å melke kyrene på mandag, men det ble det ikke tid til. I stedet lagde jeg og mammaen i huset ordentlig hummus! Jeg har enda ikke smakt god hummus i Norge, men nå har jeg oppskriften og kan lage sjæl, hurra!

 

Og fordi jeg ikke har noen andre bilder fra i går så kan Suzanne få lov til å skrive om det når vi kommer tilbake fra Hebron i ettermiddag.

klemz fra aniz

Fasting og Dødehavet og sånt

Hei igjen!

I dag føler jeg det er en lettelse å kunne meddele at vi fortsatt lever. De siste døgnene har vi både overlevd fasting, ekstrem hete og aggressiv mygg.

Mandag var vi i Nablus og fikk møtt masse folk som vi var med nesten hver dag under praksisen. Det var veldig hyggelig å se dem igjen, og spesielt morsomt å se overraskelsen da vi kom etter som vi ikke hadde sagt at vi skulle besøke. De virket veldig fornøyde da vi fortalte dem at vi prøvde oss på fasting og kom med tips og triks til å gjøre dagen lettere. Blant annet å sove hele dagen. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på det neste gang. Jeg merket litt missnøye da jeg sa jeg jukset med vann, men det virket som at begrunnelsen min ble godtatt da jeg fortalte at pappa ville kverket meg om han fikk snusen av at jeg ikke vannet halsen fra tid til annen. Ettersom Suzanne ikke ville jukse og holdt seg borte fra vannflaska frem til klokken 19:30, måtte jeg snike meg bort alene for å drikke vann. Det er jo ikke så kult å vifte med vannflaska foran åtte-ti andre dævvtørste personer. Jeg tror forresten at jeg var smart som fulgte fars råd om væskeinntak. Suzanne begynte etter hvert å prate om ting som ingen forsto, og befalte etter hvert at vi ikke skulle høre på noe av det hun sa før etter vi hadde fått i oss næring.

Etter at vi hadde besøkt senteret, dro vi bort til familien ”min”, som jeg besøkte en del ganger under praksisoppholdet i våres. Jeg har holdt kontakten med moren i familien, og det var kjempefint å se henne og alle ungene igjen. Ut på kvelden dro vi sammen med noen av de andre fra senteret til Al Badaan for å spise ”frokost”. Det gikk nylig opp for meg sammenhengen mellom det engelske ordet for frokost og det å bryte fasten. Og så følte jeg meg dum. Uansett: frokosten var et festmåltid av arabisk mat! Jeg kan ikke navnet på noen av rettene men det var ris med ulike kryddere og kylling og grønnsaker og supper. Og masse, masse vann. Vi spiste og koste oss, og avsluttet med en runde Trix, et kortspill som består av rundt fem kortspill og som varer i en halv evighet.

Masse kjekk mat

Sliten og fornøyd fordi magen snart får mat.

Tirsdagen var innholdsløs, og vi gjorde så lite som mulig. For uerfarne fastere tar det litt tid å komme seg på beina igjen.

I går sov vi lenge og dro på kæmping ved Dødehavet! Jeg tror muligens det er flere grunner til at det heter Dødehavet, blant annet at det er så hjernedødt varmt der at man kan krepere av væsketap på under fem minutter dersom man ikke tar med seg nok vann. Apropos vann så tror jeg aldri at jeg har drukket så mye uten å måtte gå på do før. Jeg tror forresten heller ikke at jeg noen gang har svettet så mye før, eller vært så glad for at jeg ikke fastet. Nok unødvendig informasjon som ingen vil høre.

Utsikten fra teltet, og Jordan på andre siden av vannet.

Vi kom frem rundt klokka seks på kvelden, og det var fortsatt utrolig varmt. Min personlige termostat er litt på bærtur, så jeg kan finne på å fryse om kvelden her i Ramallah, men det var nok (dessverre) ingen fare for at jeg kom til å fryse ved Dødehavet. Heldigvis var det en slags kulp litt oppe på stranda hvor det var kaldt vann man kunne dyppe seg i. Utover kvelden ble det ikke særlig mye kaldere. Jeg aner ikke hva temperaturen var da vi kom, men jeg er nokså sikker på at det var godt over 30 grader hele natta. Her er et bilde av meg hvor jeg er veldig glad for at jeg overlevde:

(Dessverre er det for det meste Suzanne som er flink til å ta bilder, og etter som hun ikke er så gira på å ta «lang-arm-bilder» eller «speil-bilder» så er det ikke så mange bilder av henne å oppdrive. Jeg skal bli flinkere).

Vi måtte bekjempe både maur og mygg, og da vi i dag dro fra stedet kom jeg tilfeldigvis over et skilt som advarte mot West Nile Fever. Litt googling etter vi kom tilbake til gode, kjølige Ramallah viste at West Nile Fever er en sykdom som smitter gjennom myggstikk, men ingen av oss har fått symptomer(enda) så jeg tror det skal gå sånn passelig greit. Ingen av oss sov særlig godt den natta, og jeg tror vi kan konkludere med at kæmping ved Dødehavet midt i august høres kulere ut enn det egentlig er.

 

–          Ane

Dagens aotfait!

Klare for Nablus igjen!

Fasten har startet!

 En ny bekreftelse om at vi lever og har det bra på vestbredden. I går var første dag av fasten unnagjort. Uten videre planlegging. Det var hardt.

Da vi var på vei til sentrum av Ramallah i taxi så Ane en geit som klatret på en bil. Vi tenkte at hvis det ikke skjedde noe særlig interessant i løpet av dagen hadde vi i hvert fall noe artig å blogge om, men heldigvis opplevde vi litt mer givende ting (selv om det var ganske morsomt å se på. Til Anes skuffelse fikk vi ikke tatt bilde av den).

Planen i utgangspunktet var å dra til noen av de mindre byene Qalqilya, Tulkarem og Jenin. Vi dro først til Qalqilya – byen omringet av mur. Våre venner kunne fortelle oss at det var før intifadaene (1. Intifada: 1987-1993, 2. Intifada: 200-2005) en av de mest velstående små byene på vestbredden ettersom det ligger så nært de Israelske områdene. Dette satte de en stopper for- ved å omringe byen med mur. Det finnes ingen flyktningleir i byen, men ca 35-40 % av befolkningen i byen er flyktninger, eller 48’ere som de ofte blir kalt her. Stedet gir likevel inntrykk av å være en, stor leir. 10 kvadratkilometer, 60 000 mennesker, omringet av mur og elektriske gjerder. Innbyggerne driver fremdeles med kjøp og salg (second hand) og jordbruk. Taxi sjåføren vår kunne fortelle at 3000 sqm av jorda vi så bak muren hadde tilhørt hans familie. Så mange har den samme historien.

Ettersom veien blir til mens vi går, bestemte vi oss for å droppe de andre to byene å dra tilbake til Nablus- hvor vi fra januar til april betraktet som vårt hjem. Vi har gledet oss stort til å dra tilbake der, og gjensynsgleden var ikke mindre. Vi fikk ikke tid til å besøke noen av våre venner eller bekjente, men fikk rusle i gatene i gamlebyen, og igjen være en del av det yrende livet på markedene. I dag er planen å dra tilbake til Nablus, besøke senteret, svinge innom Anes andre familie og spise ”frokost” (klokken 18.30…) med mange andre fra leiren litt utenfor Nablus. Vi gleder oss om mulig enda mer til i dag.

I går kveld etter at vi var kommet tilbake fra Nablus til Ramallah og leiligheten, skulle jeg og Ane lage mat. Dårlig ide. Vi er ikke vant til å faste og brukte ca 1,5 timer på å lage blomkålsuppe og pasta..føltes ut som 4 timer. Ikke vant til å lage mat uten å ha spist hele dagen, og våre varmeste tanker gikk til de som gjør dette 1 mnd i året. Responsen på maten var ok, og vi fikk lov til å prøve igjen.

 

Ane har endelig fått mat(blomkålsuppe)!

Selv om gjensynsgleden er stor, og vi har det veldig bra, kommer returen med den samme bittersøte følelsen av at vi som en del av verdenssamfunnet vender ryggen til det som skjer i Palestina. Vi kjørte forbi minst 4 av de ulovlige bosettningene på turen vår i går, Ariel den største på vestbanken er ENORM, og blir betraktet som en by. Den har to universiteter. På hele vestbredden finnes det syv. 

 

– Suzanne

Endelig tilbake til gamle trakter!

Heisann sveisann!

Nå har vi kommet fram og har vært her i et par dager. Det har vært litt hektisk, så det er derfor det ikke har kommet noe nytt før nå. Vi måtte uheldigvis tilbringe omtrent åtte timer i passkontroll da vi kom hit, men til slutt kom vi ut på andre enden, og fikk dra videre til Ramallah. Vi trodde, som sagt tidligere, at vi hadde fått en leilighet her, men det viste seg at det ikke hadde gått i boks. Så vi dro til en annen leilighet hvor vi sov et par timer før vi fikk nøkler til en annen leilighet. Leiligheten var kjempefin, og jeg og Suzanne var i ekstase da det gikk opp for oss at vi hadde vårt eget bad! Der var vi i omtrent ett døgn før vi fikk beskjed om at eieren av leiligheten kom tilbake fra reise og ville bruke leiligheten selv. Og det kan oversettes til norsk som at eieren allikevel ikke syntes det var helt greit at vi bodde palestinere og internasjonale under samme tak. Så da dro vi tilbake til den andre leiligheten igjen. Men kjære mor og far, og Suzannes mor og far: alt ordner seg for snille piker, så frykt ikke. Vi har tak over hodet og rent vann i springen, og finner alltid en løsning. Dessuten kan ingen være sure når de har fått etterlengtet påfyll av hummus, falafel og te med maramia.

I går hadde vi første omgang av Yatzyturneringen vår, nordmenn mot palestinere, og en av palestinerne(hvis navn skal være unevnt) har allerede begynt å endre på reglene i sin favør. En av palestinerne vant(med ett poeng, mind you), men nordmennene vant sammenlagt.

I dag dro vi en tur til Betlehem. Vi var innom Fødselskirken, hvor Jesus angivelig ble født, og siden vi hadde vært der før så fikk vi sett litt andre områder av kirka enn de mest ”vanlige”.

Her er vi ved inngangen til Fødselskirken. Døra var visst egentlig mye større, men så minsket de den litt sånn at hestene ikke skulle komme inn, og så minsket de den enda mer sånn at folk skulle bøye hodet i respekt når de kom inn.

Vi var også innom Milk Grotto igjen, som faktisk ikke var like skummelt som forrige gang. Jeg tror det hadde noe å gjøre med at det ikke var store grupper med folk som grein denne gangen. Etterpå gikk vi litt rundt, og kom tilfeldigvis over et slags barnehjem for barn med ulike psykiske utviklingshemninger. Det ble drevet av nonner, og var overraskende moderne(sammenlignet med lignende steder vi har sett her nede tidligere).

En av ungene fant seg ganske raskt en favoritt.

Til Gigi: vi var innom han søte gamle gubben som Suz kjøpte krybben av forrige gang. Han kjente oss utrolig nok igjen, og vi fikk en liten gave siden vi hadde kommet tilbake til butikken hans.

Nå er vi tilbake i leiligheten og runde to av Yatzyturneringen skal snart begynne. Jeg er litt usikker på når den planlagte fastingen vår skal begynne. Varmen er ikke alltid like snill, og jeg er en smule bekymret for at fasting kombinert med reising ikke skal gå så greit. Uansett, tiden vil vise hva vi bestemmer oss for. En dag eller fire skal vi i hvert fall få til!

 

– Ane

 

P.S. skal snart tvinge Suzanne til å skrive noe.

Wait for it…

Da er det en dag til avreise, og vi er supergira! I går var jeg på jobb, og fikk beskjed av den fantastiske vaskemannen at det er juks å drikke vann når man faster. Han ga meg tips om at hvis man drakk litt ekstra te på natta så gikk det greit, men jeg må bare tisse masse når jeg drikker te, så har en følelse av at det ikke kommer til å hjelpe stort. Med mindre jeg putter salt i teen i stedet for sukker, og det frister egentlig ganske lite.
Da jeg skulle gå hjem ga Suzanne meg hjerteinfarkt da hun sendte melding om at vi bare hadde bestilt en billett. Selvfølgelig var det bare tull og fanteri, så det ordna seg. Vi har to billetter ned og to billetter hjem igjen.
Nå har vi endelig fått oss leilighet! Den ligger, som forventet, i Ramallah, som er omtrent 40 minutter fra Nablus hvor vi hadde praksis tidligere i år. Ramallah er en litt mer liberal by enn Nablus, så de er ikke fullt så strenge på klesvalgene der. Allikevel har jeg pakket alle løse tskjorter jeg eier, og har til og med kjøpt meg en maxikjole på salg! Jeg syns egentlig maxikjoler, og spesielt maxiskjørt, er superstygt men må man så må man. Alt for å kle seg anstendig. Den har uheldigvis stropper, så jeg må kombinere den med noe med ermer. Uansett. Vi pakker og jobber og styrer det vi kan for at alt skal bli klart til avreise i morgen. Toget går til Gardermoen rundt klokken ett i morgen, og flyet går et eller annet over fem. Hurrahurra! Snart på vei! 😀

– Ane

Snart klar for avreise!

Kjære begge lesere!
Vi har regnet og kalkulert, og kalkulert og regnet, og kommet frem til at vi antakeligvis kommer til å ha sånn omtrentlig to lesere: Anes pappa og Suzannes mamma. På forhånd takk for at dere gidder(vi er veldig glad i dere).
Dette er en hjemmeside som skal dokumentere vår ferietur tilbake til Palestina, hvor vi hadde praksisen vår tidligere i år. Denne turen er bare en ferietur, så det blir ingen jobbing på oss som vi kan dokumentere, men heldigvis skal vi finne på annet sprell.
Tilfeldigvis havnet ferieturen vår midt oppi Ramadan. Det har sine fordeler og ulemper. Jeg(Ane) har glemt fordelene i skrivende stund, men jeg kommer tilbake til det ved en senere anledning. Ulempene er jo at ingen spiser mat eller drikker vann mens solen står på himmelen. Da er det fare for at man lett blir sur, dehydrert, og noen kan også oppleve at de blir sultne… Nå har vi vært våghalser og sagt at vi skal prøve oss på en ukes fasting, men fordi vi er nybegynnere har vi endret litt på reglene. Som vanlig skal vi la være å spise fra soloppgang til solnedgang, men vi tillater oss selv å drikke vann. Jeg hadde en kjip opplevelse på ferietur til varmere strøk da jeg var 15, og ettersom jeg ikke ønsker å miste synet(hvor enn midlertidig det måtte være) og ha konstant hodepine i 48 timer i strekk, så kommer jeg til å drikke vann hele dagen. Og jeg har rådet Suzanne til å gjøre det samme. Dessuten ville pappa fått hjerteinfarkt om han fikk vite at jeg trasket rundt i 30 plussgrader uten å drikke vann(5 flinkdatter-poeng, pappa. Jeg vil ha en ponni til bursdagen).
Som sagt har vi jo lovet at vi skal faste i en uke. Nå er det jo ikke sikkert vi holder ut i en dag en gang, men om jeg jukser så kommer jeg sikkert bare til å lyve og si at jeg klarer meg utmerket.
I dag er det to dager til avreise! Vi vet enda ikke sikkert hvor vi skal bo, men det blir antakeligvis i en leid leilighet i Ramallah, ettersom det ble vanskelig å få tak i leilighet i Nablus. Vi gleder oss som små barn på julaften til å se alle folkene igjen, til å ha ørten Yatzy-turneringer og til å spise FALAFEL og HUMMUS! Hurra hurra!

Så hvis du vil vite hvordan det går, og om Suzanne jukser til seg morgenkaffen sin, så stay tuned, og følg med her så får du vite det! SPENNENDE!

– Ane

(Etter litt tull med bloggadresse så opprettet vi ny blogg, og flyttet innleggene hit)